Arsenikkeberne, Simon Brugner

The Arsenic Eaters undersøker den utbredte historiske oppfatningen om at inntak av arsenikk, som generelt er kjent som en dødelig gift, er gunstig for helsen. I henhold til dette fant man mange «giftspisere» blant den østerrikske landbefolkningen på 1800-tallet. Det de inntok var hvit arsenikk (arsen-trioksid) eller gul arsenikk (arsen-trisulfid). Den ble produsert ved å brenne arseniktholdige mineraler.

Arsenikkspiser var robuste personer, og vanligvis fra samfunnets lavere lag, tømmerhuggere, kullbrennere, stallgutter, skogsarbeidere osv. De inntok arsenikk for å bli «sterke og friske»: for å se friske ut, motstå tretthet eller styrke fysikken sin: «Se hvor sterk og frisk jeg er, og for en fordel jeg har over dere alle! I tider med epidemisk feber eller kolera, for en frykt dere er i, mens jeg føler meg trygg på at jeg aldri vil bli smittet.»

Selv om det var en utbredt skikk blant hardtarbeidende mennesker som stallgutter, tømmerhuggere og skogsarbeidere, var arsenikkspiser svært opptatt av å skjule dette, særlig for leger og prester. Det ble også trodd at når en person først hadde blitt en arsenikkspiser, kunne han aldri slutte med vanen. Å gjøre det ville føre til raskt helseforfall, som uunngåelig ville føre til døden.

Boken består av to deler. Den første, samtidige delen, følger giftspiserne og forsøker å finne en sammenheng mellom fortid og nåtid. Den skisserer en mulig virkelighet der den uklare skikken med å spise arsenikk er forståelig. Den andre delen presenterer Brugners forskning, hovedsakelig basert på medisinske artikler fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, samt funn på stedet. Boken inneholder samtidige fotografier samt arkivmateriale.

Utgitt av The Eriskay Connection 
Edition of 1250
Myk omslag
144 sider
205 × 300 mm
ISBN 9789492051356