Street Cops, Jill Freedman

New York på 70- og 80-tallet var en urolig by, der alt skjedde på en gang. I over to år fulgte Jill Freedman med to politistasjoner i NYPD mens de håndterte byens vold og uforutsigbarhet, og plasserte seg selv direkte i frontlinjen som et usynlig vitne. Freedman var i utgangspunktet skeptisk til politiet etter å ha dokumentert The Poor People’s Campaign (1968), som fulgte etter attentatet på Martin Luther King, og etter å ha vært vitne til politiets reaksjon på protestene mot Vietnamkrigen. Men etter å ha tilbrakt hele dager med å vandre i gatene og hele netter med å drikke med mennene og kvinnene i NYPD, begynte hun å se heltemotet og medfølelsen til de gode politibetjentene.

De ingen snakket om, som var ute for å hjelpe byen sin, og som så det beste og det verste ved menneskeheten. De folk elsket og respekterte. Fotografiene i Street Cops er intime og gjennomtrengende. De avslører ikke bare den utbredte volden i New York City på den tiden, men også de ømme øyeblikkene mellom politibetjenter og medlemmer av lokalsamfunnet, spøkene mellom politifolk og de som ble arrestert, fellesskapet mellom partnere, og lidenskapen for å gjøre en jobb som de fleste ville ansett som en form for galskap. Bildene hennes er rå og direkte; hun er ikke redd for å vise grusomheten. Men hun fanget også humoren og ømheten i en situasjon. Sårbarheten. Freedman nærmet seg fotografiet med en antropologisk interesse og uten å dømme. Hun ønsket å fortelle en historie slik hun så og hørte den. Street Cops er en samling historier om en by og dens mennesker på begge sider av loven.