ON, Eamonn Doyle

Eamonn Doyles andre fotobok, ON, følger opp fjorårets i, en vidt anerkjent samling av gateportretter som høstet betydelig ros fra blant andre Martin Parr. I ON vandrer svarthvite skikkelser gjennom Dublins gatemiljøer, til tider fortapte, truende, på vakt, nedtrykte eller fortrolte – men alltid på en eller annen måte i konflikt med omgivelsene sine. Ikke bare Dublins fysiske bymiljø, men også fotobokens virtuelle miljø, ettersom ON i mindre grad fremstiller motiver organisert rundt et enhetlig tema enn motiver som i utgangspunktet nekter å la seg tematisere.
 
Som i i ble fotografiene hovedsakelig tatt i Parnell Street og O’Connell Street i Dublin. Men her er de to gatenes historiske rolle som soner for motstand, protest og opprør langt mer tilstede. Selve tittelen på boken vekker assosiasjoner til motstand – den utholdende, eksistensielle typen som identifiseres av fortelleren i Samuel Becketts The Unnameable: «Du må fortsette, jeg kan ikke fortsette, jeg vil fortsette.»
 
For disse skikkelsene er alltid dynamiske – musklene spente, hodene midt i en bevegelse, kroppene i bevegelse. Noen flykter fra selve det fotografiske blikket. Andre stirrer utfordrende rett inn i objektivet. De fleste virker oppslukt av prosjekter så intenst private at de fremstår som fullstendig utilgjengelige. Det er sjelden at den fotografiske handlingen griper så lite inn i motivenes liv. Paradoksalt nok finnes det en enorm energi akkurat i de øyeblikkene de uregjerlige motivene ser mest ut til å rive bildene i filler.
 
Bokens sentrale drama kan derfor sies å være motivenes kamp med representasjon – ikke nødvendigvis mot den, men at de vrir, vrir seg og kjemper med den. De resulterende bildene retter uunngåelig oppmerksomheten mot den fotografiske handlingen. Man glemmer aldri at disse bildene er valgt, innrammet og konstruert. Man blir aldri fristet til å identifisere bildet med motivet, eller å svare: «Jeg vet nøyaktig hvordan den personen har det.» Motivenes indre liv bevares; verdigheten deres forblir intakt.
 
Likevel er verken ON et portrett av en by eller en avhandling om dens innbyggere. Den er på én gang mer beskjeden og mer lidenskapelig engasjert i sine motiver. Den utgjør ikke en sammenhengende fortelling som avslører sannheter om menneskene som er avbildet, men fremstår som en serie dyptfølte essays, forsøk på å skimte flyktige vesener i bevegelse. Dublin er derfor ikke enhetlig, men fragmentert – mindre et veldefinert sted enn en øygruppe. Hvis ON i det hele tatt er en bok om Dublin, så handler den om det umulige i å representere byen. (Én bestemt skikkelse blokkerer til og med den første bokstaven i et neonskilt, slik at det nå leses «ublin».)
 
ON åpner seg mot historien mer direkte enn sin forgjenger. Der i var opptatt av skikkelser fortært av introspeksjon, er dramaene i ON langt mer miljømessige. Dublins hermetiske forsegling har sprukket, og resten av verden har på en eller annen måte rent inn. Disse motivene er hovedsakelig fotografert forfra og fra en lavere vinkel. Det er en fremstilling som åpner opp deres verden og kontekstualiserer dem ved å plassere dem mot en arkitektonisk bakgrunn. Der de mystiske, ofte ansiktsløse skikkelsene i i ofte var flate mot sine omgivelser, skiller motivene i ON seg ut og bryter mot sine miljøer, ofte ruvende mot himmelen på en måte som taler om muligheter, selv mens de pleier sår eller betrakter hverandre med mistro. Og selv om ansiktene som vises her ofte myser eller vender blikket bort, er det ansikter som taler om vesener som hevder seg i sin verden, selv mens de flykter fra kameraet. 

Utgitt av D1
Blått omslag
Utgave av 999
Nummerert og signert
Innbundet
280 x 350 mm
102 sider
ISBN 9780992848712