Jeg er, Tyler Udall (første utgave)

«Dette var ikke lett. Faktisk var det dypt irriterende. Da Tyler spurte meg om å skrive noe, sa jeg: «Jada, selvfølgelig.» Jeg var tross alt utdannet kunsthistoriker innen fotografi og hadde tilbrakt størstedelen av yrkeslivet mitt med å jobbe med fotografer og samtidskunstnere. «Jeg skal bare bruke alle disse ferdighetene til å skape noe raskt,» tenkte jeg. Feil.

Etter flere uker med granskning og refleksjon, der jeg forsøkte å anvende rammeverk og metodikker som tidligere hadde tjent meg godt, ga ingenting mening. Jeg var irritert – irritert på meg selv, på menneskene i fotografiene og på Tyler for å ha laget dem. Men, som så ofte skjer, ga mitt mentale temperament etter for utmattelse, og så falt det plutselig på plass: Jeg prøvde å anvende regler om identitet på et sted der de er fullstendig ubetydelige og foreldede. Dette er en verden med beboere som motsetter seg kategorisering og nekter å la seg begrense, og som dristig inntar et rom preget av fragmentering, fluktuasjon og flyt. Tenk på det, akkurat nå, når identitetspolitikken råder, når alt vi vil gjøre er å Marie Kondo-feste alt og alle rundt oss – mens vi kjemper mot den nådeløse politiske, kulturelle, miljømessige og økonomiske ustabiliteten i hverdagen vår – så finnes det et fellesskap av individer som velger å leve livet sitt utenfor bokser, dikotomier eller grenser, fullt ut i nuet og helt på sine egne premisser.

Du ser problemet mitt. Disse bildene og menneskene som inntar dem nekter ikke bare å passe inn i en boks, nærmere bestemt min boks, men de ser ikke boksen i det hele tatt. De har ingen bevissthet rundt eller interesse for våre konvensjoner om identitet, fotografi eller portrettering. Det jeg først tolket som prangfarger, som en oppvisning for kameraet, er det ikke. De poserer ikke. De er til stede i et øyeblikk som, etter deres eget valg, er glatt og i endring, akkurat som identiteten (eller identitetene) deres. Og for å være tydelig, betyr ikke dette at de bebor et rom av mellomrom eller mellomtilstander. Det ville forutsette at det finnes bokser og dikotomier å sitte mellom. Denne verdenen, Tylers verden, er bygget på et fundament av mangfold, inkludering og nærvær; blottet for ego eller narrativ, fordi ingenting er fast.

Hvor etterlater dette oss? Litt desorientert, fastklemt mellom to verdener – vår og deres. Vi prøver å bearbeide bilder som ved første øyekast fremstår som portretter, men som likevel unndrar seg enhver forpliktelse til narrativ sammenheng; fragmenter i en konstant tilblivelsesprosess. Mitt råd? Slutt å lete etter linearitet eller individuelle portretter av mennesker. Aksepter heller at portrettet foran deg er et portrett av «nået», av nærvær. Det du ser på, er en hær av stadig utviklende individer som inviterer deg til å slutte deg til dem og bare si: Jeg er.

– Molly Logan