Godard Boomerang, Caspar Stracke (red.)

Godard-bumerangen: kunstnere om godardiansk konseptualisme

Francois Bucher, Chto Delat, Lee Ellickson, Irmgard Emmelhainz, Mike Hoolboom, Gareth James, Nimetöna Nolla, Constanze Ruhm, David Rych, Gabriële Schleijpen, Amie Siegel, Jason Simon, Maija Timonen, Kari Yli-Annala, Florian Zeyfang. (2020)

Denne publikasjonen er det sene resultatet av et lite symposium som fant sted i 2013 ved fagfeltet for tids- og romkunst ved Kunstakademiet ved Uniarts Helsinki. Det presenterte forskning og analyse av konseptuelle spor i Godards verk og dets forhold til samtidskunstpraksiser. Utover de inviterte bidragsyterne fra dette symposiet, utvidet prosjektet seg til en større samling av tekster av samtidskunstnere og kuratorer om godardianske referanser, innflytelser og (gjenopp)dagelser, sentrert rundt et spesielt fenomen – det vi kaller «Godard-bumerangen» er en rekke konseptuelle strategier dypt forankret i 1900-tallets kunstfilm, som skyter fart mot fremtidens praksiser innen billedkunst. Gareth James, en av bidragsyterne, minner oss om at samtidskunsten fortsatt mangler noe avgjørende pedagogikk på dette området. I sin tekst spør han: «Hvilke evner kan samtidskunsten trenge å inneha for å være i stand til å registrere Jean-Luc Godards objektive historiske bragder?» Så, hvorfor fortsatt Godard? Et spørsmål vi hørte mange ganger i løpet av redigeringen av denne boken. Og videre: «Ville ikke dette være et passende øyeblikk i historien til å overlevere stafettpinnen?» Mest sannsynlig finnes det ingen mer stafettpinne å overlevere. Hvis det finnes noe å overlevere (en forteneste, en filosofi, en holdning), vil spørsmålene fortsatt gjenstå: Overlevere den til hvem? Til et individ? Et kollektiv? En hel bevegelse? Sistnevnte ville passe så mye bedre inn i en tid som har begynt å lykkes med å diversifisere og kryssreferere samtidstenkning, ved å nekte å følge isolerte nøkkeltenkere ved å avmagnetisere deres steinete øyer av ideologi. Det er overflødig å nevne at samtidens forsøk på å utfordre kjønnsmessige og geopolitiske dominanser også kompliserer ethvert forsøk på å bare «vende tilbake» til Godard. Den nylige kjeden av maktforskyvninger, opprør, i Midtøsten og Øst-Europa, migrasjonsbevegelser fra krigsherjede nordafrikanske nasjoner og væpnede konflikter over hele verden har frembrakt nye billedpraksiser, hvorav mange har trukket veksler på Godards militante filmperiode. I de senere år har sistnevnte blitt gjenoppdaget og analysert mer grundig enn noensinne. Nesten en tredjedel av bidragene i denne boken resonnerer med disse forsøkene. De fleste tekstene ble skrevet på tiden rett før Godard selv vendte seg mot de nøyaktige temaene i den nevnte forskningen. Hans aller nyeste verk, Adieu Au Language og spesielt Le Livre d’Images vender tilbake til nettopp temaene fra hans Militant Cinema-periode. Det har derfor blitt mer tydelig et skarpt skille mellom to motstridende grupper av Godard-forskning – de som hyllet Godards narrative filmkunst, og de som utelukkende er interessert i hans dokumentarer og essayfilmer i collageform. Denne samlingen av tekster tilhører imidlertid ingen av dem. Forfatterne arbeider fra perspektivet som kunstnere, og knytter alltid de gitte temaene til sin egen praksis. Denne refleksjonen gjennom en separat fakultet muliggjør en triangulering ved å gå inn i videre dialoger med andre andre, som i dette tilfellet er: Edward Said, Jorge Luis Borges, Guillermo Gomez-Peña, Hito Steyerl, Eija-Liisa Ahtila , FEMEN, Birgit Hein, Laura Mulvey, Peter Wollen, Kaja Silverman og Harun Farocki.

Publisert av Kunstakademiet ved Universitetet for kunst i Helsinki
Myk omslag
226 sider
148 x 210 mm
ISBN 9789523534056