Angstfylte gleder, Amy Elkins

'Om våren 2020 brøt panikken knyttet til COVID-19 ut, og påbud om å oppholde seg hjemme trådte i kraft. Jeg ble tvunget til å avbryte lenge planlagte portrettfotograferinger, reiser og arbeid i kunststudioet mitt. Jeg befant meg i en leilighet på 31,5 kvadratmeter i et nabolag i Bay Area som ble mer og mer øde. Den summende stillheten var dypt merkbar. Etter to uker i isolasjon var drivet mitt for å knytte kontakt med andre og ta portretter bare forsterket. Siden det ikke fantes noen trygg måte å gjøre dette på, vendte jeg spontant kameraet mot meg selv for å lage et portrett. Jeg printet det som en cyanotypi, en enkel fotografisk prosess fra 1800-tallet som bare var mulig takket være de enkle materialene jeg tilfeldigvis hadde tilgjengelig – en billig skriver, transparent film og en pakke med frynsete ark av bomull som var forhåndstrent med cyanotypiske kjemikalier. Først eksponerte jeg trykkene i det uforutsigbare vårløset som strømmet inn gjennom vinduet i leiligheten min i tredje etasje. Etter hvert som årstidene skiftet, fortsatte jeg å lage dem i en hage, på toppen av en bil eller på et felt med skjeve betongfliser. Jeg skylte dem i vann, og ulike blåtoner trådte frem. I over et år laget jeg et daglig selvportrett ved hjelp av denne teknikken.

Jeg laget de fleste av disse selvportrettene inne i ulike studioleiligheter der jeg bodde alene. For å ta de tidligste bildene i serien måtte jeg flytte en sofa hver dag for å skape plass mot en hvit vegg nær et vindu. Jeg tok andre i flyktige rom under reiser – i et gjesterom, i et undersøkelsesrom, under en pause i villmarken, og senere mot veggen i en gammel California-bungalow klemt mellom fjellene og havet. I begynnelsen prøvde jeg ofte å dekke til så mye av kroppen og ansiktet mitt som mulig som en kommentar til frykten min for viruset og mitt forsøk på å beskytte meg mot det. Rustningen og rekvisittene mine varierte fra vanlige husholdningsartikler – grytekluter, aluminiumsfolie, kjøkkenhåndklær, sengeklær og toalettpapir – til mer avslørende bevis på det uvanlige forbruket som oppsto av å være innesperret innendørs på ubestemt tid – Amazon-emballasje, takeaway-poser og avfall fra matvarer kjøpt mens jeg hadde på meg gummihansker og ble sterilisert på den måten som var mulig, før det senere ble fortært. Disse gjenstandene endret seg etter hvert som pandemiens varighet ble en ukjent tidsperiode. Portrettene handlet mindre om den opprinnelige frykten og mer om å konfrontere kjedsomheten, angsten, sorgen og utmattelsen ved å leve i ubestemt isolasjon under en global pandemi.

Totalt sett laget jeg disse portrettene i 377 sammenhengende dager. Jeg tok det første portrettet 30. mars 2020, en dag da hodet mitt verket voldsomt, halsen var sammenklemt, og frykten for at jeg kunne ha blitt smittet med COVID hang over meg før tester var lett tilgjengelige. Jeg tok det siste portrettet 10. april 2021, dagen jeg fikk min andre vaksinasjon. Dagene, ukene og månedene imellom føles som en feberdrøm – frynsete og flimrende i utallige blåtoner.'

- Amy Elkins

Publisert av Kris Graves Projects
Opplag på 400 eksemplarer
Innbundet
472 sider
165,1 x 130,3 mm