Et tent lys lyste opp følgende og..., Duccio Doretti

«Universet er 13,7 milliarder år gammelt. Og det var på en klar julihimmel at Apollo 11 forlot Kennedy Space Center med kurs mot månen. En hverdagslig hendelse sett med dagens øyne, et historisk vendepunkt for sin tid, for vitenskapelig forskning og utforskning av verdensrommet.»

Jeg har en tendens til å knytte starten på en revolusjon til denne datoen, en ny måte å se ikke verden på, men det som ligger utenfor verden. Buzz Aldrins storslåtte ødemark har verdien av en oppdagelse, av menneskelig skaperverk. En ny natur har blitt avduket foran øynene våre, ikke lenger bare i bøker, men i virkeligheten.

Uavhengig av romkappløpet under den kalde krigen har menneskets utvikling overgått det forestillbare og blitt et lysglimt i vår altfor ofte mørke historie. Mange astronauter og kosmonauter har fortalt at det å se jorden fra verdensrommet har hatt en svært dyp innvirkning på dem. Hvor liten og skjør? Hvor forgjeves? Og hvordan kan et menneske drepe et annet menneske, når atombomben bare noen dager tidligere hadde desintegrert, deflagrert.

Trinity-testen var den første i sitt slag i vår historie. Atombomben var sluppet løs, og det var ingen vei tilbake. En skjebne, menneskets skjebne, preget av selvutslettelse, fortvilelse og voldelig ondskap. Bare begynnelsen på det som skulle skje den 6. og 9. august i Hiroshima og deretter Nagasaki. Ånden var sluppet ut av flasken, og virkeligheten stoppet ikke. Thanatos steg ned fra himmelen med et spyd og merket oss. Jeg er Gud, det eneste støynivået jeg kan høre i et tre eller et utslett liv. En svart flekk på en lys flate. Naturen slettet fra historien. 16. juli 1945 og 16. juli 1969 markerer begynnelsen på to epoker som kolliderer og flyter i hver sin retning. Jeg ser menneskets yin og yang. Utslettelse og skapelse. Kanskje er det ingen tilfeldigheter, eller kanskje det er det, uansett ble jeg født 16. juli.»

• Duccio Doretti
  

Utgitt av Breadfield Press
Innbundet
72 sider
165 x 240 mm
ISBN 9789198174731